Meteorologisk institutt (MET) publiserte 17. mars 2025 sak om vinterværet og konkluderer om hvordan vinteren vil endre seg i fremtiden.
Årets vintervær ses i sammenheng med utslipp av klimaendringer:
Årets skisesong har vært skuffende for mange, med lite snø og dårlige forhold. –Dessverre er dette bare en del av en nedadgående trend. Uansett hvor store utslippskutt vi gjør, vil skisesongen gjennomgå store endringer i hele Norge, sier klimaforsker.
– Dagens klima er en konsekvens av utslipp som skjedde for flere tiår siden, sier klimaforsker Hans Olav Hygen.
I en sak i TV2 publisert 15. april 2025 så intervjues en person som minnes de «ordentlige vintre» fra sin barndom. Direktøren ved Bjerknessenteret for klimaforskning siteres på at vi aldri vil få slike vintre igjen:
De gode vintrene som vi hadde på 1960-tallet, de får vi ikke tilbake igjen, sier Kikki Flesche Kleiven, direktør ved Bjerknessenteret for klimaforskning.
Men er det noe MET og Bjerknessenteret utelater fra fortellingen om den norske vinteren?
I denne sammenheng så kan det være interessant å ta en kikk på et værfenomen som MET og Bjerknessenteret ikke omtaler – NAO indeksen.
Bli medlem i Værstats nyhetsbrev og få med deg når Værstat publiserer nye saker:
Værstat finansieres utelukkende ved frivillige donasjoner. Ønsker du å bidra til flere slike saker, så kan du donere:
..eller bruk betalingslenker (Vipps, Visa eller Mastercard): 50 kr, 100 kr, 200 kr eller 500 kr.
Varme vintre og de nordatlantiske svingningene
Et værfenomen som kan ha stor innvikling på norsk vær er den nord-atlantiske oscillasjonen (NAO). Fenomenet skyldes lufttrykkforskjeller mellom Island, og Asorene utenfor Portugal.
Store norske leksikon forklarer at NAO-indeksen beskriver tilstander hvor dette fenomenet slår ut i det norske været:
- Høy indeks gir «vestavær», som gir mer vestavind med mild og fuktig vestlig luftstrøm over Sør-Norge. Dette gir milde vintre i sør.
- Lav indeks gir «østavær», som tilsier kaldere vintervær forbundet med luftmasser fra øst.
2020 var et år med spesielt mild vinter, som ga høyeste estimerte årsmiddelverdi for Norge som helhet.
CICERO var klar på at NAO indeksen bidro til varmt vintervær, og at dette var noe som skjer uavhengig av global oppvarming:
Et mildt og vått vintervær er ventet de neste tre månedene. Forklaringen er et naturlig klimafenomen, som skjer uavhengig av global oppvarming i følge seniorforsker Nathalie Schaller ved CICERO.
2010 var et år med spesielt kald vinter, på nivå med 1960-tallets harde vintre. En viktig årsak var lav NAO indeks.
Sammenhengen mellom NAO indeksen og vintertemperaturene i Oslo
Værstat publiserer daglig oppdaterte NAO-indeksverdier fra amerikanske NOAA.
Datagrunnlaget for NAO-indeks er hentet fra NOAA Physical Sciences Laboratory: Daily Climate Timeseries: NAO: NOAA Physical Sciences Laboratory
Dette tallgrunnlaget gjør det mulig å undersøke om det finnes en sammenheng mellom NAO indeksen og vintertemperaturene i Oslo (data hentet fra seklima.met.no).
Beregninger og visualiseringer er gjort av Værstat, excelfil er lenket her.
Grafen ovenfor viser gjennomsnittlige NAO-indeksverdier for hele vintersesongen under ett, og middeltemperatur for vinteren i samme periode i Oslo Blindern.
Her ser vi en klar sammenheng. Lave NAO-indeksverdier tenderer å sammenfalle med lave vintertemperaturer i Oslo, og høye NAO-indeksverdier tenderer å sammenfalle med høye vintertemperaturer.
Vi ser også at perioden før 1991 hadde lengre perioder med negative NAO-indeksverdier og lave vintertemperaturer. I slutten av 1980-tallet så ser vi et skifte, hvor vi har tendert til høyere NAO-indeksverdier og høyere vintertemperaturer.
Hva viser en regresjonsanalyse av samvariasjonen mellom NAO indeksen og vintertemperaturene i Oslo?
Ovenfor er samme tallgrunnlag som grafen satt opp et spredningsdiagram hvor NAO-indeksverdiene er lagt i x-aksen, og gjennomsnittstemperaturen i vintermånedene i Oslo i y-aksen. 2020 med høye vintertemperaturer, og 2010 med spesielt lave vintertemperaturer i Oslo vises.
I rødt vises en lineær trendlinje som gir en lavest mulig avvik mot verdiene.
Regresjonsanalysen viser en korrelasjonskoeffisient mellom NAO-indeksen og vintermiddeltemperaturene i Oslo på +0,744, det vil si at det er relativt høyt positivt samsvar mellom variablene. Desto høyere NAO-indeks, desto høyere vintermiddeltemperatur.
Det ser dermed ut til å være en sterk sammenheng mellom NAO-indeksen og vintertemperaturene i Oslo.
Endringene i NAO-indeksen mellom klimanormal 1961-1990 og 1991-2020
MET oppgir i artikkelen sin endringer i dager med skiføre mellom forrige klimanormal (1961-1990) og nåværende klimanormal (1991-2020).
Det vises at Trondheim har mistet 50 dager med skiføre siden 1960-tallet, Lillehammer 20 dager og Oslo 40 dager.
Men hva viser NAO-statistikken?
Nedenfor vises statistikk over utviklingen i NAO-indeksverdier for vintersesongene mellom klimanormal 1961-1990 til 1991-2020:
Tabellen viser at antall år med gjennomsnittlig positiv NAO for vintermånedene økte med 31% fra perioden 1961-1990 til perioden 1991-2020. Samtidig ble antall år med negativ NAO redusert med 24%.
Når vi ser på sesongsnittverdiene, så har både positiv og negativ NAO gått ned, men snittverdien for negativ NAO har gått ned med hele 38%.
Meteorologisk institutts refleksjon rundt årsaken til økte vintertemperaturer
I MET sin artikkel 17. mars omtales ikke NAO-indeksen overhodet, og global oppvarming omtales som hele årssakssammehengen til økte vintertemperaturer i Norge.
Værstat tok derfor kontakt med MET om det er gjort undersøkelser rundt NAO-indeksen.
Klimaforsker Hans Olav Hygen viser til MET-rapport 2/24. Rapporten beskriver analyser for Norge som helhet og viser til relativt høy korrelasjon (R) mellom NAO indeksen og månedsmiddeltemperaturer om vinteren:
Rapporten omtaler sammenhengen slik:
Det betyr at NAO-indeksen i vintermånedene i gjennomsnitt har vært betydelig høyere i den gjeldende normalperioden enn i den foregående. Det kan forklare at vintertemperaturene i Norge i gjennomsnitt har økt enda mer enn global oppvarming skulle tilsi fra perioden 1961-1990 til 1991-2020.
Værstat spurte derfor om hvorfor dette forholdet som MET var klar over ikke ble omtalt i saken 17. mars. Hygen svarer følgende:
Variasjoner i NAO er en faktor, men global oppvarming er en viktigere faktor.
Denne konklusjonen stilte Værstat spørsmål ved og viste til den sterke korrelasjonen mellom NAO-indeksen og vintertemperaturene. Hygen svarer:
Det er velkjent at korrelasjoner beskriver samvariasjoner ikke årsaker. Som referansen jeg sendte viser har det vært en endring i NAO over tid på en måte som gir en samvariasjon med endringene i observert temperatur. Korrelasjonen du viser fanger opplagt opp at både temperatur og NAO har en trend, men korrelasjonen viser ikke at endringene i NAO er en driver for endringene i temperatur. Med den kvantifiserte pådraget i referansen jeg sendte mener vi fortsatt at NAO ikke er den viktigste driveren for endringene vi observerer.
Saken til MET fokuserer spesifikt på økningen fra klimanormalen for 1961-1990 til 1991-2020, og stilte spørsmål ved at MET ikke omtaler at denne perioden var spesielt kald. Ser vi på vintermiddeltemperaturene for Oslo, så viser de blant periodens laveste 10 årsmiddel for perioden 1838 til 2024 for perioden 1961-1990.
Man ser altså på utviklingen fra en spesielt kjølig periode for vintertemperaturene:
Hygen svarer:
Uten at jeg har ettergått utregningene i grafen så ser det prinsipielt noenlunde rett ut. Du peker også på et viktig spørsmål i denne typen beregninger og det er valg av startidspunkt for trendanalyser.
Værstat sin vurdering
Værstat mener det er kritikkverdig at toneangivende statlige organer unnlater å nevne viktige forhold ved utviklingen i vintertemperaturene i Norge når dette omtales til offentligheten.
Dersom det er riktig at NAO-indeksen er en betydelig bidragsyter til vintertemperaturene, så er det ikke grunnlag for å hevde at vi ikke vil få tilbake de «gode vintrene» vi hadde på 1960-tallet (og 2010).
Støtte Værstat?
Liker du innholdet i denne artikkelen, og vil lese mer om værstatistikk?
- Følg Værstat på Twitter eller meld deg på nyhetsbrev (Substack) for å bli minnet på når Værstat er ute med nytt innhold! Værstat er også på Facebook.
- Ønsker du å støtte Værstat økonomisk og bidra til flere slike artikler? Gi donasjoner på Vippsnr. 64 75 94, kontonummer 9230.23.35003, les om muligheter for regelmessige bidrag.
Illustrasjonsbilde: 62162805 | Cold Winter Norway © Mikael Broms | Dreamstime.com
Jobbene til disse klimaforskerne eksisterer bare så lenge de følger klimanarrativet.
Dvs naturlige variasjoner eksisterer ikke og alt vil bli gradvis varmere. Presses de på dette så vil de i sjeldne tilfeller snakke om «internal variability», dvs ubetydelige variasjoner over kortere tid, i et klimasystem som er i en slags hellig balanse, omtrent som Edens Hage før syndefallet.
Det vi i Norge omtaler som klimanarrativet, omtales i USA nå som klimasvindelen. Og den typen forskere som er intervjuet her får nullet sine bevilgninger.
Ole,
takk for utmerket illustrasjon av hvordan man ved å velge forrige klimanormal (1961-1990) og nåværende klimanormal (1991-2020) som støtte for et CO2-narrativ kan illudere en overvekt av menneskeskapt oppvarming til fortrengning for naturlige svingninger. Problemet er at 1960/70-årene var de kaldeste de siste 100 år. Før den kalde etterkrigstiden ebbet ut var det mange av datidens «klimaforskere» som banalt framskrev nedkjølingen ad libitum og skremte med en ny istid. For da var ikke CO2 tema; siden CO2-nivået var stigende trodde de fleste at kulden kom fra menneskeskapt luftforurensing (aerosoler), en tro som faktisk førte til konstruktive miljøverntiltak.
Men iht. NAO-syklusene måtte man selvsagt forvente stigende temperaturer allerede fra 1980-tallet. Folk som en ung James Hansen med kjennskap til NAO-syklusen var blant dem som ventet en ny varmeperiode fra 1980-tallet. Men så fant Hansen m.fl. at den gamle CO2-hypotesen kunne kjøres og gi forskningsrom for alt den var verdt. Og da temperaturen utover 1980-tallet steg som forventet, var det ikke bare i tråd med forventet NAO-syklus, men også i takt med økningen i CO2-nivået.
Og vipps: For den som ikke bryr seg om vitenskapens krav til falsifikasjon/verifikasjon av årsak/virkning og heller bygger sin argumentasjon på korrelasjonsnarrativer var dette selvsagt en levebrødsåpning av det helt store: FN/IPCCs CO2-sirkusbord var plutselig fulldekket.
For å lykkes med dette må man imidlertid behendig unngå å vise fram lengre perioder, f.eks. IKKE sammenholde den varme mellomkrigstiden mot de siste tiårene, og heller starte sin argumentasjon midt i den kalde etterkrigsperioden. Av den åpenbare grunn at den varme mellomkrigstiden ikke hadde høyere CO2-nivåer enn den kalde etterkrigstiden. Iht. CO2-hypotesen skulle da etterkrigstiden med sine stigende CO2-nivåer bli varmere. Men det ble altså KALDERE i omtrent 30 år.
CO2-hypotesen har nemlig bare «stemt» 1 gang de siste 100 år:
I perioden etter den kalde etterkrigstiden. Dette narrativet svikter derfor straks man øker referanseperioden til f.eks. 100 år, og slik inkluderer den varme mellomkrigstiden.
Om man lager en graf for perioden 1924-2024 for NAO-påvirkede områder vil man se en empirisk falsifisering av CO2-hypotesen opp mot:
a) mellomkrigstidens LAVE CO2-nivå/høye temperaturer,
versus
b) etterkrigsperiodens STIGENDE CO2-nivå/lave temperaturer
En graf for de siste 100 år som viser dette er alltid like morsomt for oss som er lei av se hvordan man pakker CO2-hypotesen inn i KUN forrige klimanormal (1961-1990) og nåværende klimanormal (1991-2020), der den varme mellomkrigstiden er utelatt 🙂