Samfunnet vårt styres i økende grad etter måltall, og politikere inngår multilaterale avtaler der man i økende grad styres etter forskjellige måltall. Den ideologiske bakgrunnen synes å ha fellestrekk med “New Public Management”, der offentlig sektor i økende grad styres etter beregnede måltall.

Et slikt målstyre er Parisavtalen, der norske politikere på vegne av innbyggerne har underlagt landet et målingsregime med frivillige ambisjoner om drastiske reduksjoner i beregnede CO2-utslipp. I 2020 meldte den norske regjering en ambisjon om en reduksjon på 50-55% i beregnet utslippsstatistikk sammenlignet med 1990. Slike reduksjoner vil ha store konsekvenser for det norske velferdssamfunnet.

For å få legitimitet, må slike beregninger ha høy faglig integritet og etterprøvbare. I samfunnsdebatten synes det å være liten eller ingen refleksjon rundt usikkerhet i slike beregninger.

Kan vi stole på beregningene?

Ifølge e24.no ble beregningen “jekket opp” fra 50,3 mill. tonn CO2-ekvivalenter i 51,7 mill. tonn for året 2019 (altså en oppjustering på 1,4 mill. tonn / 2,8%). SSB opplyser om at det ble funnet en feil i innhenting av tall for salg av marine gassoljer og autodiesel fra 2012 og fremover. Altså har Norge rapportert feil CO2-utslippstall i 8 år med tanke på dette enkeltelementet.

En gjennomgang av Værstat viser at det finnes en rekke kilder med CO2-beregninger som er publisert av forskjellige organer. Grafen nedenfor viser data publisert av Verdensbanken, EU (EDGAR), og SSB (09261 og 08940). Beregningene varierer betydelig.

Beregnede norske CO2-utslipp per innbygger 1970 til 2020 (Y-aksen viser spenn mellom 6 og 12 tonn per innbygger):

Hvorfor varierer beregningene med opp til flere tonn per innbygger mellom datakildene?

Miljødirektoratet: Verdensbanken har feil tall

Værstat tok kontakt med Miljødirektoratet og spurte om den store endringen i Verdensbankens tallgrunnlag for CO2-utslipp fra 1989 til 1990:

Det er uklart hva som er feil i denne datakilden, men det synes som FN setter lit til denne kilden og publiserer dette i sin nettside FN.no:

Hva beregningen viser for 1990 er et svært viktig tall, da alle norske forpliktelser beregnes ut fra dette året. Dette er et såkalt “referanseår” som alle måltall tar utgangspunkt i, og stammer fra Kyotoprotokollen som ble inngått i 1997.

50% reduksjon fra nesten 12 tonn per innbygger og 7,43 vil gi betydelige forskjellige konsekvenser for velferdssamfunnet i Norge frem mot 2030.

Beregningene underlagt revisjonsregimer

Gitt de betydelige variasjonene mellom beregninger av norske CO2-utslipp så spurte Værstat Miljødirektoratet om tallene er underlagt noen form for uavhengig revisjon.

Miljødirektoratet svarer:

Værstat har lest gjennom den siste revisjonsrapporten (datert 20. januar 2021). Denne er kun publisert på engelsk, men er et svært viktig dokument som belyser usikkerheten i beregningene som gjøres.

Dokumentet er svært omfattende og teknisk, men gir inntrykk av at beregningene er under kontinuerlig revisjon og justering. Kapittel 4 lister opp problemer som ikke er rettet opp etter tre eller flere revisjoner. F.eks. E.3 indikerer mangelfulle datainnhentingsprosedyrer, E.1. henviser til mangelfulle undersøkelser i avvik mellom beregningsmetoder.

Værstat finner ikke tilsvarende revisjon av beregningene for verdens største bidragsyter til klimagassutslipp – det totalitære diktaturet Kina. Skal et slikt måltallregime ha noe legitimitet, så må man kunne stole på at tallene reflekterer faktiske forhold.

Hvilke usikkerheter er knyttet til beregningene?

Værstat spurte Miljødirektoratet om hvordan rapporteringen foregår og ble henvist til en nettside som overordnet gjennomgår “Klimagassregnskapet for Norge“.

Et søk på nettet viser at Eurostat har initiert og finansiert en studie som gjennomgår hvordan norske CO2-beregninger gjennomføres. Studien er dog fra 2001, men mye tyder på at den er fortsatt relevant da revisjonsrapporten fra 2021 gjør tilsvarende observasjoner om usikkerhet.

Tabell 3 i rapporten kaster lys over hvorfor vi ser variasjoner mellom CO2-beregninger for Norge:

Tabellen viser store variasjoner mellom beregningsmetodene. I 1990 ble det rapportert 28,5 mill. tonn CO2 til IEA (det internasjonale energibyret), og 34/35 mill. tonn til EU og FN.

Følgende konkluderer rapporten om usikkerhet knyttet til beregningene (fritt oversatt):

Norge møter større utfordringer ved å bruke referansemetoden enn andre land. Hovedårsaken for dette er den store olje- og gassektoren. Små datafeil og konverteringsfaktorer kan ha stor påvirkning på resultatet. (…)

Det er også avvik mellom CO2 estimater utført av IEA og SSB. Dette kan forklares med at IEA bruker standardfaktorer og forutsetninger fra IPCC om lagret karbon, mens SSB bruker mer nøyaktig informasjon.

Det har gått 20 år siden denne rapporten ble skrevet, og FNs revisorer ber fortsatt Norge om å undersøke årsakene til den betydelige avvikene mellom beregningsmetodene (sektor- og referansemetoden).

Dersom Norge, som er relativt høyt utviklet land har betydelige utfordringer med å beregne CO2-utslipp – hvordan skal andre land klare å gi troverdige beregninger?

Støtte Værstat?

Liker du innholdet i denne artikkelen, og vil lese mer om værstatistikk? Følg Værstat på facebook eller MeWe eller meld deg på nyhetsbrev for å bli minnet på når vi kommer med nytt innhold!

Ønsker du mer slikt innhold? Les om hvordan Værstat finansieres og om muligheten til å bidra økonomisk her.