En perfekt storm slo til mot den dansk-norske unionen i begynnelsen av 1800-tallet. Som tidligere beskrevet i historien om den skotske klimakatastrofen rundt 1700, så er det som regel flere faktorer som skaper slike katastrofer.

Denne artikkelen baserer seg på statistikk fra temperaturserien fra Uppsala i Sverige. Denne gir god innsikt i værforholdene dag-for-dag også på østlandet helt tilbake til 1722.

Kan vi se sporene av katastrofen i temperaturstatistikkene?

Blokkaden som blåttla Norge mot naturkreftene

Begynnelsen av 1800-tallet var en turbulent tid for unionen, der Danmark-Norge ble ufrivillig dratt inn Napoleonskrigen gjennom et uløselig krysspress mellom stormaktene.

Mens franskmennene krevde at unionen bidro i blokaden mot Storbritannia, så krevde britene utlevering av den mektige dansk-norske krigsflåten slik at den ikke ville havne i hendene på franskmennene.

I de fleste krigsårene mellom 1807 til 1814 så blokkerte britiske krigsskip samvirket mellom Danmark og Norge. Med det så ble de viktige forsyningslinjene av korn fra Danmark brutt. Etter det britiske flåteranet ble Danmark-Norge dratt inn i krigen på franskmennenes side. I februar 1808 brøt det ut krig med Sverige, og med det økte den norske sårbarheten ytterligere.

Den lille istiden og de kalde vintrene

Perioden fra slutten av 1500-tallet til midten av 1800-tallet kalles “den lille istiden”, og var kjennetegnet med varierende vær og i perioder svært lave temperaturer, sommer som vinter.

Matmangel og sult var ikke et ukjent fenomen i Norge gjennom den lille istiden, og det materialiserte seg ved at norske menn var gjennomsnittlig ca. 7,5 cm kortere i begynnelsen av 1800-tallet enn de var i den relativt varmere middelalderen.

Vi kan se at i krigsårene så var det to svært kalde vintre (januar 1809 og 1814), to av de kjøligste januarmånedene i hele tidsperioden 1722 til 2019.

Den første sultkatastrofen

Samtidig med krigsutbruddet med Sverige 1808 så sviktet kornhøsten på Østlandet og færre smuglerskip nådde landet.

Aftenposten oppsummerer situasjonen slik: “Så satte vinterkulden inn som skulle bli den strengeste i manns minne, ned til minus 45 grader langs kysten av Sør-Norge. Alle havner frøs igjen. Landet var isolert. Sulten grep om seg for alvor.”

Ifølge Uppsalastatistikken (fra graf ovenfor) så må vi tilbake til 1774 for å finne en januarmåned med tilsvarende lave temperaturer. Denne gangen var Norge i krig og kornavlingen hadde sviktet.

I februar 1809 skrev Norges regjeringskommisjon følgende som understreker den desperate situasjonen: «hungeren som hos Almuen frembringer Fortvilelse og Raserie, Driver Folket til Anarkie og Blodscener. Riget vil da synke i navnløs Elendighed og være tabt. Det stolte norske Folk nedverdiges.»

Nød og barkebrød

I krisetider med sult så var nordmennene vant med kortsiktige løsninger for å stagge sulten. Bark var en populær melerstatning. De indre deler av barken av furu, bjørk og alm ble tørket, pulverisert og tilsatt litt alminnelig mel, som barkebrødet så ble bakt av.

Her er en oppskrift dersom man ønsker å prøve ut barkebrød. Kanskje vi vil ha gå tilbake til gamle vaner dersom vi atter en gang vil oppleve en sultkatastrofe?

Rundt denne tiden begynte “potetprester” å forskynne lovord om den nye eksotiske rotplanten fra Sør-Amerika. Poteten var høy i næringsinnhold og trivdes i norsk kjølige klima og steinfylte jordmonn. Dette gjorde oss mindre sårbare mot kornavlingene i senere år.

Barkebrød hadde dog lavt næringsinnhold og gjorde nordmennene svake og sårbare mot sykdommer. Nød bredte om seg; presten Aschehough i Rakkestad meldte for eksempel om 189 familier som overlevde ved å tigge og låne.

Etter 1809 ble det bedre tider med godt sildefiske, og britene tillatte handel gjennom lisens.

Katastrofen gjennom 1812 og 1813

Hellet snudde for det sårbare norske folk i 1812. Lisenshandelen ble stoppet, og store kornlaster gikk tapt på vei fra danmark. Samtidig feilet sildefisket.

Om ikke det var nok, så feilet korn- og potetavlingene over hele landet. Det var særlig tidlig kulde og regn gjennom høsten 1812.

Kan vi se krisen gjennom temperaturstatistikken fra Uppsalaserien?

Grafen viser at året 1812 må ha vært svært krevende for landbruket, med en lang vinter langt inn i april og lave temperaturer med mest sannsynlig nattefrost langt inn i mai.

Sommeren var kjølig, med lengre perioder betydelig under normalen. I tillegg ser vi den kjølige høsten som alt førte til sviktende avling og katastrofe for jordbruket.

I slutten av september 1812 skrev trondheimsbiskopen Peder Olivarius Bugge at «i denne egn og dette stift er hunger og død viss. Ikke et havrekorn modent og bygget halvmodent bortfrosset. Jeg venter gyselige opptrinn.» På byens kirkegårder tok man ibruk massegraver.

Graf ovenfor viser utviklingen i innbyggertallet i Norge, og viser tydelig konsekvensen av sultkrisene årene 1809 til 1814.

Fra sultkrise til opprør mot eneveldet og stormaktene

Mot slutten av 1700-tallet finner vi spor av gjenvunnet norsk nasjonalisme etter 100 år med enevelde og status som lydrike under den danske kongen. Nasjonalismen på dette tidspunktet utviklet seg i liten grad til et krav om selvstendighet.

Dette endret seg gjennom krigsårene med krisene som fulgte krigen og kuldesjokkene som førte til gjentatte perioder med hungersnød. Erfaringene la grunnlaget for et norsk nasjonalt opprør i 1814.

Nøden brakte også det norske folket tettere sammen. Brødmangelen rammet på tvers av klasseskiller, og ga grobunn til en ny nasjonal solidaritetsfølelse.

Kieltraktaten ble inngått som følge av freden, der Danmark som tapende part måtte avstå Kongeriket Norge til det svenske kongehuset. Med denne overkjøringen av Norge, så oppsto det åpent opprør mot stormaktene.

Den nye grunnloven hentet inspirasjon fra revolusjonstidens frihetstanker, og mye inspirasjon ble hentet fra den amerikanske grunnloven. 17. mai 1814 ble grunnloven underskrevet, med første paragraf lydende “frit, uafhængig og udeleligt Rige” og Norge var dermed en uavhengig stat. Grunnloven var blant Europas mest demokratiske.

26. juli 1814 gikk Sverige til militært angrep på et underlegent Norge. Krigen ble kortvarig, da det ble klart at Storbritannia ikke ville støtte det norske kravet om uavhengighet.

Dersom været hadde vært på Norges side, ville vi hatt drivkraften til å gjøre opprør mot stormaktene og vedta en av verdens mest fremtidsrettede grunnlover i 1814?

Været synes å være en drivkraft til både katastrofer og fremgang!

Støtt Værstat!

Ønsker du mer slikt innhold? Les om hvordan Værstat finansieres og om muligheten til å bidra økonomisk her.

Liker du innholdet i denne artikkelen, og vil lese mer og værstatistikk? Følg oss på facebook eller meld deg på nyhetsbrev for å bli minnet på når vi kommer med nytt innhold!